Firmafest – veldig gøy, mest KLEINT!

I helgen var jeg på firmafest! Jeg hadde gledet meg sinnsykt mye og nesten telt ned til dagen. Hvorfor? Det husker jeg ikke lenger. Altså kvelden startet bra som alltid ellers, selvfølgelig. Og opplegget var toppers! Det var utrolig bra gjennomført. Vi fikk blant annet matchende hatter når vi kom ut av bussen. Problemet var bare det at alkoholen var gratis og stemningen ganske god. Problem sier du? Det høres vel fantastisk ut! NEI! Det er fint dersom du er blant gode venner du vet det meste om, eller med folk du ikke kjenner og ikke skal møte igjen. Det egentlige problemet er vel at du møter folkene fra firmafesten igjen på mandag... Og da sitter du på massevis av kjip kunnskap som du helst ville vært foruten.  For ikke å snakke det de vet om deg selv! Jeg har ikke tall på hvor mange sinnssykt dumme ting jeg sa og gjorde. Et eksempel er da jeg sto og skrøt til sjefen min om hvor flink jeg var å glemme alle livsmål og ambisjoner jeg setter meg så jeg ikke blir skuffet. Eller rodeoridingen... Huff... Det var når jeg våknet på lørdagen og husket det idiotiske veddemålet om å gå med hatten hele mandagen eller kjøpe ti øl til de andre som ikke gikk med den, at jeg også husket regelen jeg lagde i studietiden: Bare fest med folk du ikke kjenner! Så hvis du ikke kjenner meg er du invitert til fest på lørdag! Adressen min er Gamlehaugveien 10, 5231 Paradis, nedenfor er et kart. 

Pille istykker asfalt! Wee!

Nå for tiden holder jeg på å pille fra hverandre asfalt, siden jeg skriver masteroppgave om det. Jeg har fått mange tilbakemeldinger på at det høres kjedelig ut, men det er det ikke, for jeg DIGGER å pille! På det punktet er jeg faktisk belastet genetisk. Ingen er så besatt av å pille på ting som mor. En gang da jeg var tenåring husker jeg at jeg sto og studerte en kvise i speilet da min hun kom forbi. Plutselig, og med lysets hastighet slapp mamma alt hun hadde i hendene og stilte seg 4 cm fra fjeset mitt og spurte med hvesende stemme: «Piller du på kvisen?». Mamma overtalte til å med meg og min bror til å ta en peel-of ansiktsmaske i juleferien, bare sånn at hun kunne pille den av. Det er en sånn rød gøgge du smører ut over trynet og så stivner den og du ser ut som et offer med en 3.gradsforbrenning. Deretter piller du av fliker av den røde stivnete gøggen, og dette trinnet er til forveksling likt som når du piller av solbrendt hud når du skaller. Jeg spurte mamma om hun likte å pille hud av sin forbrendte datter. «Jaaaaaaaa» sa hun, men så tok hun seg i det og sa: «erhm... men jeg vet jo at du ikke er forbrendt vennen min!»

Her er sånn peel-off-maske...

  (hentet fra http://thegirlsclick.com/beauty-tips/home-made-orange-peel-off-mask-for-pimples.php)

Her er noen bilder av meg som piller i stykker asfalt:

Pille pille pille....

Ferdig å pille!

Ville handlevogner

Nå for tiden er det så sinnssykt meningsløst kjipt vær her i Trondheim. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle hverdagen når alt rundt meg er så grått og stygt. En veldig irriterende venn ga meg et like irriterende råd om å mimre tilbake til sommeren. Hallo! Det gjør jo hverdagen bare enda mer deprimerende. Skjønt, selv om det er trist så gjør jeg det likevel.

Derfor har jeg mirmret litt tilbake på den dagen da meg og lillebroeren min Petrus var på safari i betongjungelen på Skjold og reiste videre til Nesttun på jakt etter ville handlevogner. Ville handlevogner høres kanskje vel og bra ut, men handlevogner i det fri er både en fare for seg selv og mljøet rundt seg (mest seg selv).

Her er bilder av hele TOLV handlevogner som vi fant fortapt i Nesttunvassdraget!

Og her er et bilde av handlevogner der de bør være. I FANGENSKAP! (hentet fra internett et sted)

 I sommer var jeg også i Praha, Paris, Cannes og Nice. Og jeg vet hva du tenker. Boooooooooooring. Ingentng er så kjedelig som å lese om hvor fantastisk streit ferie andre har hatt. Her er et par bilder. Veldig streite.

Hardangerbroen og sånn

I sommer fikk Ane Maple reise på befaring til Hardangerbroen i forbindelse med sommerjobben sin. Noe som i grunn var forferdelig urettferdig ettersom at firmaet jeg hadde sommerjobb i ikke lot meg reise enda min sommerjobb faktisk besto av å fikle med prosjekteringstegningene til tilførselsveiene til Hardangerbroen. Det var for øvrig var gaaaanske kjedelig. Uansett var jeg ganske spent på å høre hva hun syntes ettersom jeg ikke hadde sett den selv og ei heller sett noen særlig med bilder av den. Jeg hadde nemlig forstått det sånn at grunnen til at Hardangerbro var OK og høyspentmaster var FEIL, var at Hardangerbroen var et ingeniørmessig mesterverk, så ikonisk at det satt Eiffeltårnet i skyggen og så vakkert at selv englene kom ned på jorden for å spille under byggingen. Dermed kan en lett forestille seg skuffelsen jeg opplevde da hun sa den ikke vår pen i det hele tatt, heller litt skummel. «Den er iøyenfallende» sa hun «litt som The gates of Mordor». Hun viste meg meg bilde og, ja, den så litt ut en litt sånn ond Ringenes Herre-kulisse.

Og det var da det gikk opp for meg! En brilliant idé! Disneyland ligger bare i store byer, og er allerede litt oppbrukt. Harry Potter-land er også tatt, men Mordorland derimot! Her har vi en kjempesjanse til å lage tidenes turistattraksjon, og sprø Ringenes Herre-fans vil strømme til fra alle verdens hjørner! Det kan bli storslått, enkelt og billig. Vi tar bare med oss flammekasterne og griller ned ene siden, f.eks. Ulvik, til området ligner en forkullet marshmallows. Jeg kommer til å bli en av de første som setter opp boden min utenfor for å selge billige Ringenes Herre-ring-kopier, som folk kan kjøpe og ha den med mens de vandrer med et pinefullt utrykk gjennom Mordorland. For til slutt å kaste den til avgrunnen... Hvis de klarer. Hehe. 

Min mentale alder

Meg og Farin hadde en veldig givende samtale her om dagen da vi diskuterte hvor fort tiden går. “Tenk at vi snart er ferdig” sa Farin. “Gurimalla!” sa jeg “det har jo gått FEM år!”. Vi fant ut at disse fem årene har gått mye forterene en de tre årene på videregående og i hvertfall årene på ungdomskolen! “For all tid før ungdomskolen gikk vel egentlig litt for sakte” sa jeg. “Ja, herregud” sa Farin “Sjette til syvende tok jo en E-V-I-G-H-E-T”. Jeg måtte bare si meg enig, og tenkte tilbake på da jeg var fem år og hadde så utrolig lyst til å være syv! Da jeg endelig var seks år syntes jeg tiden gikk så sakte at jeg  ga helt opp å i det hele tatt bli syv. Meg og Farin fant ut at farten på årene på videregående var ok. Så fort burde tiden gå.

Jeg tenkte jeg skulle lage et diagram over relativ og faktisk tidsoppfatning. Problemet er bare at det er utrolig vanskelig å måle relativ tidsoppfatning. Dersom jeg satt årene på videregående som det stedet der relativ oppfatning av tiden var lik den virkelige tiden, så endte jeg opp med å ha levd i 18 mentale år da jeg var 10. Og jeg følte meg ikke akkurat som en attenåring da. Dermed fant jeg ut at mental alder og relativ tidsoppfatning nødvendigvis ikke korrelerte. Så jeg endte opp med å lage et diagram over mental alder i stedet. Det er morsommere å sammenligne hvor gammel du føler deg med hvor gammel du faktisk er.  Nedenfor er et diagram hvor mental alder er på y-aksen mens faktisk alder er på x-aksen. I begynnelsen følte jeg meg alltid et eller to år eldre enn jeg faktisk var. Mens nåfortiden tror jeg stadig vekk at jeg er 21 år, selv om jeg faktisk er *sukk* 23... 

Rundt 19 årsalderen begynte jeg på universitetet og da opplevde jeg plutselig å bli vanvittig barnslig (spesielt i fadderperioden), så derfor er det et lite fall i kurven akkurat her.Etter å ha lagt til en trendlinje i Excel,  fant jeg en formel som uttrykte min mentale alder i forhold til min virkelige alder. Jeg antar at jeg skal leve til jeg blir 100, og da vil jeg føle meg ca. ...34 år gammel!

Mormonerne & meg

På vei hjem fra zumba på fredager møter jeg ALLTID på et par med litt småirriterende mormonere ute etter å spre budskapet sitt. Jeg er veldig fascinert av folk som tror at andre folk kjøper det de sier bare fordi det de sier står i en bok. Jeg har ingen problemer med at folk har hatt en slags personlig oppvåking eller noe i den duren som får dem til å innse at ting som vanligvis strider mot all logikk, f.eks at personer med vinger har kommet og levert leveregler og råd til et knippe utvalgte mennesker, faktisk er sant. Skjønt jeg har ikke hatt denne personlige oppvåkingen eller opplevd neon andre former for åpenbaringer, og jeg skjønner i hvert fall ikke hva folk som går rundt på gaten og forteller om religionen sin forventer. Tenker de at jeg kommer til å si: “Åja, en profet som heter Joseph Smith har sagt at dette er en hellig skrift og at jeg skal følge alt som står i den! Siden dere, to personer jeg aldri har møtt før i hele mitt liv sier det er sant, ja da må det jo være sant!”? 

Så da de to mormonene stoppet meg og presenterte seg og boken sin spurte jeg “Hvordan vet dere at dere har rett?”. “Eeeeehm, ut av personlig erfaring” sa de. “Hør her” sa jeg, “Jeg respekterer at dere har hatt en personlig erfaring, men jeg kan dessverre ikke basere mitt verdensyn på to fremmedes personlige erfaringer”. HA! Svar på det, tenkte jeg. “Nei, det vil vi ikke heller, vi vil bare gi deg denne boken også kan du gjøre dine egne erfaringer.” Faen! Som den beinharde agnostikeren jeg er kunne jeg ikke si noe imot dette uten å være en hykler. Så da endte jeg opp med Mormons bok. Jeg tenkte jeg skulle lese den bare for å kunne si meg uenig..

Den begynte sånn: “Mormons bok, en beretning skrevet ved Mormons hånd på plater tatt fra Nephis plater. Dette er således en forkortelse av Nephis folks opptegnelser.... ZZZZZZZZ” Og før jeg visste ordet av det var jeg i dyp søvn. André prøvde også å lese den, og nedenfor er et bilde av resultatet.

Jernteppe 3

Hmm... noen har gjort meg oppmerksom på ordet sceneteppe, så da trekker jeg tilbake det jeg sa om at uttrykket jernteppe minner mer om en morsk dørmatte. Jeg synes fremdeles det passer bedre og at det hadde vært lurere om det het hjerneteppe. Hvorfor lar seg best uttrykke med en tegning: