Mormonerne & meg

På vei hjem fra zumba på fredager møter jeg ALLTID på et par med litt småirriterende mormonere ute etter å spre budskapet sitt. Jeg er veldig fascinert av folk som tror at andre folk kjøper det de sier bare fordi det de sier står i en bok. Jeg har ingen problemer med at folk har hatt en slags personlig oppvåking eller noe i den duren som får dem til å innse at ting som vanligvis strider mot all logikk, f.eks at personer med vinger har kommet og levert leveregler og råd til et knippe utvalgte mennesker, faktisk er sant. Skjønt jeg har ikke hatt denne personlige oppvåkingen eller opplevd neon andre former for åpenbaringer, og jeg skjønner i hvert fall ikke hva folk som går rundt på gaten og forteller om religionen sin forventer. Tenker de at jeg kommer til å si: “Åja, en profet som heter Joseph Smith har sagt at dette er en hellig skrift og at jeg skal følge alt som står i den! Siden dere, to personer jeg aldri har møtt før i hele mitt liv sier det er sant, ja da må det jo være sant!”? 

Så da de to mormonene stoppet meg og presenterte seg og boken sin spurte jeg “Hvordan vet dere at dere har rett?”. “Eeeeehm, ut av personlig erfaring” sa de. “Hør her” sa jeg, “Jeg respekterer at dere har hatt en personlig erfaring, men jeg kan dessverre ikke basere mitt verdensyn på to fremmedes personlige erfaringer”. HA! Svar på det, tenkte jeg. “Nei, det vil vi ikke heller, vi vil bare gi deg denne boken også kan du gjøre dine egne erfaringer.” Faen! Som den beinharde agnostikeren jeg er kunne jeg ikke si noe imot dette uten å være en hykler. Så da endte jeg opp med Mormons bok. Jeg tenkte jeg skulle lese den bare for å kunne si meg uenig..

Den begynte sånn: “Mormons bok, en beretning skrevet ved Mormons hånd på plater tatt fra Nephis plater. Dette er således en forkortelse av Nephis folks opptegnelser.... ZZZZZZZZ” Og før jeg visste ordet av det var jeg i dyp søvn. André prøvde også å lese den, og nedenfor er et bilde av resultatet.

Jernteppe 3

Hmm... noen har gjort meg oppmerksom på ordet sceneteppe, så da trekker jeg tilbake det jeg sa om at uttrykket jernteppe minner mer om en morsk dørmatte. Jeg synes fremdeles det passer bedre og at det hadde vært lurere om det het hjerneteppe. Hvorfor lar seg best uttrykke med en tegning:

Night out in Orlando!

Jernteppe 2

Meg og Mikke har diskutert og vi har kommet fram til at konseptet med "Jernteppe" liksom er at noen kommer å kaster et brynjelignende teppe over deg. Ikke bare slår du deg og blir så forfjamset at du glemmer hva det var du skulle si/gjøre. Det blir også nesten umulig å kommunisere noe til omverdenen. Slik kan det altså føles når du glemmer noe. Så "Jernteppe" blir et bilde på dette.

På vei hjem fra byn i September en gang

Sang jeg “I am titaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaniuuh-uh-uh-uh-uh-uh-um!” mens jeg balansert på alle kanter som det var mulig å finne. Ane Maple liker ikke David Guetta (det gjør egentlig ikke jeg heller), og har STORE problemer med å innrømme at “Titanium” er kul, men jeg VET at hun snikdigger den! Mens låta skurret ut fra den overbelastede telefonen min, danset jeg hele vegen hjem og var lykkelig! Det eneste som ødelagte var kjæresten min André Fagwærk, som gikk ved siden av og så ut som han kunne falle om hvert øyeblikk av akutt flauhet. Det er ca. den 18. mest irriterende tingen jeg vet, det at folk nekter å være med på moroa! Den 17. mest irriterende tingen jeg vet er når folk tror ting som er teit er kjempegøy når de er full. JEG gjør bare gøye ting når jeg er full, og det forbauser meg stadig hvor utrolig klossete og malplasserte andre er i fylla.

Et godt eksempel på det er Datarock-konserten jeg var på for ca. et år siden (eller et halvt år... Eller kanskje var det 8 måneder?). For å vise hvor godt jeg taklet alkohol begynte jeg på vei fra vorset og til samfundet å prøve å dra i gang litt intellektuelle og dype samtaler, men det var det INGEN som ble med på. Min gode venn Helga bare lo overbærende, og jeg måtte konkludere med at alle var for full til å følge med. Det var en ganske morsom kveld, faktisk! Jeg sier kveld for når konserten begynte å gå inn i de sene nattetimer, begynt rare ting å skje. Det første som skjedde var at skoene mine med de 8 cm syltynne hælene, fullstendig sluttet å samarbeide. Jeg snublet og datt ned trappene, og da jeg prøvde å reise meg, datt jeg faen meg litt til! Da ga jeg opp og satt meg ned i trappen. Etter en stund så jeg at jeg hadde falt fra alle vennene mine som satt lenger oppe i trappen, så jeg bestemte meg like godt for å prøve å komme helt frem for digge konserten.

Jeg har en tendens til å miste fokus når jeg gjør noe, f.eks hender det ofte at jeg bare stopper for jeg har fullstendig glemt hva det var jeg egentlig skulle. Det er derfor jeg ikke jogger, for jeg bare glemmer å bevege beina, og så blir jeg stående og le av noe noen så dagen før, sånn i ca. 10 min. Uansett... jeg har en tendens til å miste fokus, så derfor sa jeg til meg selv på datarock-konserten “Beveg deg mot scenen, mot mannen med mikrofonen!” . Da jeg var halvveis til scenen tenkte jeg bare “ Mannen med mikrofonen!” og plutselig kastet noen en hel øl på meg og en jente. Vi hylte, før vi knakk sammen av latter! Derfra bar ferden videre mot scenen. Da jeg var kommet helt frem kom vokalisten ned til publikum og holdt mikrofonen over publikum (noe som var litt rart igrunn, for jeg kan egentlig ikke huske at det var noe musikk, men jeg synes å erindre at det så ut som folk sang likevel).  I det øyeblikk tenkte jeg bare “Mikrofonen, ta mikrofonen!”  Jeg strakte hendene ut og grep tak, og kjente fingrene rundt den svarte plastsylinderen og et par andre fingre som ikke var mine. Nå kan det diskuteres hvilken form et mikrofonhåndtak/skaft har, det er kanskje ikke en sylinder, er det en kjegle kanskje? Uansett... Idet jeg grep mikrofonen så jeg et øyeblikk inn i noen svarte solbriller og et angstfylt ansikt ikledd en rosa plysj hette. Jeg skulle akkurat til å løpe avgårde med mikrofonen, men jeg tenkte “Dette må være feil...”.  Jeg slapp mikrofonen (jeg holdt den bare i et nanosekund.. eller maks to vanlige sekunder). Jeg gikk bakover i mengden men plutselig hang skoen igjen! Den hang fast i mattene på gulvet! Ute av stand til å flytte meg sto jeg bom fast. Jeg prøvde å bøye meg og rikke skoen løs, men det var altfor slitsomt.

Da jeg reise meg igjen sto vakten og en masse bekymrete gutter å så på meg. Så skjønte jeg at de trodde jeg hadde besvimt. Ha ha ha! Det var moro! Glad i oppmerksomhet som jeg er, gjorde jeg det et par ganger til før jeg ble lei. Deretter var konserten over, og på kort tid, ikke mange nanosekunder, så var storsalen nesten tom. Wow! Hvordan skjedde det? Alle hadde tydeligvis blitt superraske! Plutselig var det noen som pekte på meg og lo. “Se, SE! Se, så svett hun der er”, sa de. Og når jeg kjente etter var jeg klissvåt i hele håret. Det luktet øl. “Det var en slitsom konsert”, sa jeg unnskyldende. Jeg lurte på om jeg virkelig var så svett, så jeg gikk til toalettet for å se meg i speilet. Jeg stirret på speilflaten en stund før jeg slapp ut et urhyl, da jeg skjønte at det rødsprengte klissvåte trollet som stirret tilbake var meg selv. Da gikk jeg hjem. Dagen etter snakket meg og Ane Maple om gårsdagen, og da påsto hun at jeg hadde snakket snøvlete på vei til samfundet. Jeg prøvde å forklare at det gjorde jeg ikke, tvert imot diskuterte jeg noe (husker ikke hva...) veldig intelligent noe. Hun kjøpte den ikke og jeg måtte bare konkludere med at hun var for full til å høre noe den kvelden.

Dumme uttrykk og ordtak

Å skjære alle under en kam: Hvem i all verden bruker en kam til å skjære med? Folk kaller meg dum som sier kniv, men hvis jeg så en stakker som sto og rasket løs på brødet med en kam så hadde jeg ikke tenkt at JEG var den dumme for å si det sånn!

Jernteppe: Jeg har aldri sett et teppe av jern. Jeg mener, det er jo helt idiotisk. Man får det aldri tynt nok til at det blir så fleksibelt at det kan kalles et teppe! Jeg kan se for meg et teppe av karbonfiber, men av jern..? Det kan jo tenkes at man lagde et slags brynjelignende teppe, men hvem er det uansett som glemmer alt de tenker på, bare fordi en eller annen freak kommer bort og gir dem et brynjelignende teppe eller en eller annen slags form for et jernteppe? Erhm... Okei, jeg hadde nok glemt alt jeg hadde tenkt på dersom det hadde skjedd. Skjønt det hadde jeg også hvis noen kom bort og ga meg en gaupe, noe jeg anser som omtrendt like sannsynlig, og jeg går jo ikke rundt og sier at jeg får gaupe når jeg glemmer ting av den grunn! Da er det mye mer logisk å si hjerneteppe, sånn som meg og Mikke sier. Litt sånn meteforisk kan man jo lett tenke at en hjerne med et teppe over fungerer litt dårligere enn andre hjerner (hvis man ser bort i fra de praktiske problemene med å få et teppe inn i hodet og rundt hjernen).

En gaupe har ingenting med glemsel å gjøre

 Av samme grunn synes jeg Jernteppe er et upassende navn på isfronten mellom Sovjet og Europa under 2. verdenskrig, da er det mye bedre med Jerngardin (jf. Iron Curtain)! Du deler ikke noe med et teppe! Jeg tenker bare en litt morsk dørmatte med en gang og det er jo i hvert fall ikke passende!

Prestasjonsangst: Ja, jeg vet de fleste er redd for å ikke prestere, men jeg mener dette utrykket er litt lite spesifikt. De aller fleste er jo redd for ikke å klare å prestere en spesiell ting, mens andre ting presteres med en lekende letthet. Så når jeg får kritikk når jeg sier jeg har presentasjonsangst, så synes jeg det viser en litt nedverdigende holdning hos andre. Når jeg sier jeg har presentasjonsangst, er det fordi jeg er redd for at presentasjonen min ikke er god nok, ikke å prestere generelt. Jeg klarer kjempefint å fortelle en dårlig vits eller holde en tale til en stor forsamling, men at alle slides i ppt-fremvisningen min er på riktig plass, det er det sjelden jeg er trygg på!

Trening (og viktigheten av å være korrekt)

På søndag var jeg å trente vekter! Hallais! Hvor kul er ikke jeg? Men når jeg fortalte det til Ane Maple sa hun bare “Hvorfor det?”. “Fordi jeg skal bli sterk”, sa jeg mens jeg demonstrerte med å stramme de to fiskebollene av noe biceps jeg har liggende oppå armen. “Hvorfor det?”, spurte hun, ”... Jeg vet ikke”, sa jeg. Vel, jeg er uansett flink som trener vekter. Og etterpå tøyer jeg ut leeeeeeeeeeeeeenge. Det er digg. Jeg skulle til å si at passiv tøying er det beste som fins, men tok meg selv idet. Det er det jo strengt tatt ikke. “Tøying er det 14. beste  som fins” sa jeg. Det er viktig å være korrekt. Det finnes jo andre bedre ting der ute. For eksempel:

1. At noen finner en løsning på et verdensproblem som fattigdom, krig ect.2.
2.At noen finner en kur på alle verdens sykdommer
3. At noen finner en kur på en utbredt sykdom
4.Å hjelpe noen som har det skikkelig vanskelig og som blir glad for det
5.Ha bra sex
6. Kline med en digg fyr
7. Være ferdig med eksamen
8. Gi en stilig presang til noen du er glad i som blir skikkelig glad for det
9. Få noe gøy helt gratis uten å ha gjort en innsats for det
10. Baksnakke noen som er slemme med andre som deler den samme oppfatningen
11. Hjortesteik
12. At en ond diktator dør (det er synd å glede seg over et annet menneskes død, men dersom dette betyr frihet fra undertrykkelse for en masse folk, ja, så er det jammen meg verdt det)
13. Hmm... glemte hva jeg hadde tenkt å ha her
14. Passiv tøying

Skrevet sommeren 2010: Gaaah...

André er borte og det gjør meg fullstendig tiltaksløs. Heldigvis har Ane Maple vært her en stund og har aktivert meg med å spille Spore. Vårt lille romvesen Lionellus Scepticus har klart seg gjennom cellefasen, dyrefasen, stammefasen, byfasen og var på vei til å bygge et ganske lovende imperium i romfasen da vi GLEMTE Å LAGRE! Vi utstøtte et simultant "Neeeeeeeeeeeeeeeeeeei" i det dataen nådeløst lukket progammet på grunn av en "feil". Blæh... -Du er "feil", så jeg til dataen senere i dag. Etter at Ane Maple gikk lakket jeg tåneglene, snakket litt i telefonen med mamma og lagde blomkålsuppe. We! Spennende! Vanligvis når jeg er alene hjemme spiser jeg skive med syltetøy til middag, men jeg hadde lovet André å lage noe skikkelig. Ellers har jeg bare tuslet litt apatisk rundt i leiligheten og vært selvmedlidende. Såh... klarte jeg å mobilisere all den viljestyrken jeg eier og flyttet ræva fra sofaen til kontorstolen for å begynne på jernbaneteknikk-øvingoppgaven min. bare for å oppdage at den var BORTE! Jeg lette over alt, og ga til slutt opp og så et program på History Channel HD om Vesuv. Min eneste konkusjon var Ane Maple måtte ha stjålet oppgaveteksten min. Og jeg som akkurat skulle begynne å regne på solslyng! Btw. jeg skal aldri bo i Napoli, så lenget det monsteret av en vulkan er aktiv.

Nå skal jeg stikke bort til Farin (Farin bor i en sweet toppleilighet midt i byn! Husker veldig godt den gangen jeg dro med et par, kanskje 20 stykker, på nach hos henne. Hihi, moro!) og se Greys. Og nå MÅ jeg gå før det begynner noe nytt på History Channel! Aaah... for sent...et program har begynt som handler om hva som ville skjedd dersom menneskene forlot Las Vegas og Atlanta City. Ser ut som jeg ikke kommer meg så langt i kveld...

En skapning som vi faktisk har klart å lagre er GEIR!

Skrevet sommeren 2010: Oi! Jeg har tatt på Atle Antonsens gullrute...

... for den sto faktisk på en hylle på en liten cafe på Danmarksplass som heter Bien. Noda, Nilla og meg møttes nemlig for å preike litt en gang i forrige uke, og vi bestemte oss for å møtes klokken ti på Bien. Jeg var som vanlig litt sent ute: -Men men, 7 minutter fra eller til er det ingen som merker, tenkte jeg, (standard tanke for meg når jeg skal noe) da bussen passerte Peppes Pizza på vei til Danmarksplass. Eneste problem var at dette var det ENESTE busstoppet på Danmarksplass! Jeg slapp ut et skjelvende lite hyl da bussen suste forbi gamle forum kino og over broen til sentrum, omtrent sånn som dette "nghyyiiiiiieh!". Stopp nå! tenkte jeg hele tiden, men den dumme bussen stoppet ikke før på bystasjonen. Nilla kom også forsent, så stakkars Noda satt alene til kl halv 11 og ventet. Da jeg kom tilbake hadde hun til og med vært på Rema og kjøpt seg noen “Snack A Jakcs”, som hun sto utenfor utestedet og tygde på mens hun hadde et fortapt utrykk i ansiktet. Noda ser nemlig aldri sint ut, hun ser på det verste litt trassig ut. Da kan hun ha et litt sånn: "Jeg vil OGSÅ ha is!"-uttrykk, men fullt så ille var det ikke nå. Først kl 11 kom Nilla valsende inn døren. Da hadde meg og Noda sittet en stund og blitt beglodd av noen meget eldre herrer. 

Det var først når Nilla hadde kommet og vi hadde diskutert oss gjennom svært viktige temaer som "Hvor mange i Bergen tror vi heter Magdalon" og "Sex er best når en egentlig ikke bør ha det", at vi så den merkelige lille minimalistiske skulpturen som sto i hyllen ved siden av oss. -G-U-L-L-R-UTEN, leste jeg. -Gullruten, leste Nilla. -Det var det jeg sa, sa jeg. Jeg løftet den opp, klemte den til brystet og så rundt meg i lokale, -Tusen takk, tusen takk! tenkte jeg, og så for meg en fullstappet sal. Sånn føles det altså å motta gullruten. De eldre herrene klarte ikke å holde seg lenger og kom bort for å øse av sin viten. -Den gullruten fikk Atle Antonsen for beste humorprogram, sa en som hadde rosa skjorte. Atle Antonsen var visst kompis med de som eide cafeen. -Oi, sa jeg, -jeg har tatt på Atle Antonsens gullrute...-Nå kan du krysse det av på listen av ting å gjøre før du dør, sa Nilla. -Det neste blir å ta på Atle selv, sa Noda. -Jah... sa jeg, -men så langt kommer jeg nok aldri. -JNoda, sa Nilla, -aldri gi opp, en dag vil du nok klare å ta på Atle Antonsen skal du se, det er viktig å ha store ambisjoner. 

De gamle herrene kom dragene med flere ting de ville vise oss, bl.a. et bilde av Danmarksplass slik arkitekten Ole Landmark hadde foreslått det på 30-tallet. Vi kom med masse rare kommentarer, fordi vi alle prøvde å høres intellektuelle ut. Uten hell. Men den gamle herren var særdeles opptatt av Noda og bet seg ikke merke i alt det teite vi sa. Det kom fram at vi studerte og han spurte hva vi studerte: -Byggingeniør, sa jeg. -Mariningeniør, så Nilla. -...marinbiologi, sa Noda litt nølende. -Åååå marinbiologi, sa herren, -så spennende, da liker du vel naturfag og sånn. -Ja, sa Noda. -Ja, det er gøy, sa den eldre herren litt betatt. -Jah... sa Noda. Stillhet. -Såh, hva heter dere, spurte han høflig. Etter vi hadde presentert oss kom det noen fler eldre herrer bort og fortalte at de syntes det var så gøy å se nye unge ansikter på Bien. -Er du oppkalt etter Krogh sin Noda, Noda? spurte den samme fyren som hadde snakket med oss hele tiden. -Øh, jeg er oppkalt etter mormoren min(eller en annen slektning, husker ikke helt hva det var Noda sa her). -Men hun kan mine litt om Noda Lasson, sa jeg -for hun er litt bohemsk av seg, hvert fall i klesstilen av og til. -Tja.. sa den eldre herren -såh, Noda har du hørt om...(laaaang historie om dyptvannsdyr). -Det har jeg!, sa jeg.  Åja, sa den eldre herren litt brydd.  Imellomtiden satt Nilla og snakket med en mann om fioliner (!?!). Hun trakk et lettelses sukk når vi bestemte oss for å gå. Vi sa alle høflig “hade bra” og konkluderte med at vi også skulle gå på bar til vi blir gamle.

Sommeren 2010: Å lyge på byn

Tenkte jeg skulle skrive en liten hyllest til utelivet i Bergen som er bedre enn i Trondheim. Ganske mye bedre faktisk. Det er så bra at å komme tilbake til Trondheim blir som å leke på en lekeplass med bare en sandkasse når du er vant til rutsjebane, disse og hele pakken (når du er barn vel å merke, jeg leker ikke så mye på lekeplasser lenger). 

På lørdag var vi på Landmark. Der var det 50-60-tallskveld og det var kjempegøy! 60-talls damer med overdreven mimikk som synger rett inn i kamera på en litt pinlig måte er ganske undervurdert i grunn. De ble i hvert fall vist med projektor på veggen, og jeg ble som vanlig veldig opphengt i det og glemte å danse. Egentlig hater jeg at de viser musikkvideoer på nattklubber fordi: 1. De spiller aldri låten til musikkvideoen de viser, og da passer ikke munnen til de som synger til sangen som blir spilt, akkurat som en dårlig dubbet film, og DET får meg i SKIKKELIG dårlig humør. 2. Dersom jeg får øye på en TV eller lignende klarer jeg ikke å slutte å se på den. Det resulterer at jeg blir stående som en litt tilbakestående autist på dansegulvet å glo på den blinkende skjermen mens vennene mine danser. Alle som ser meg tror selvfølgelig at det er nettopp det jeg er og at vennene mine er hjelpepleiere som har tatt pasienten med på byn. Men på Landmark gikk det greit for 60-tallssyngedamene var så underholdende at gjorde opp for pkt. 1 og 2.  

Før vi dro på byn, var vi på et koselig vors hos Magnus og så Spania- Paraguay. Jeg heide egentlig på Paraguay, men Cato hadde veddet groteskt mange penger på at Spania skulle vinne VM med David Villa som toppscorer, dermed ble det til at alle heide på Spania likevel. Etterpå tok Ane Maple, Maiken Janne, Kåre og meg bussen til byn. På Nesttun møtte vi en fyr, som ville hilse på oss.  -Meg og hun har kjærester, sa jeg og pekte på Ane Maple, bare så han skulle slippe bryet med å sjekke oss opp dersom han hadde tenkt det. -Ok, sa han, dere er kjærester. Jaja, tenkte jeg, samme det. -Ja, sa jeg, og vi er veldig seriøse. -Men det er ikke alle som aksepterer, sa Ane Maple, -noen  tar oss ikke på alvor og sjekker oss opp likevel. Ane Maple satte opp et ulykkelig fjes. -Og det gjelder både gutter og jenter, sa jeg. -Men guttene er de mest innpåslitne, sa Ane Maple. -Selv om de sterke lesbene er de skumleste, sa jeg og forsatte, -Det er ikke alltid like lett for meg å slåss mot jenter som pumper jern hver dag, jeg er jo liksom ikke den sterkeste jenten i skuffen. Uansett så er det bare Maiken Janne og Kåre her som er ledig. Jeg pekte på Maiken Janne og Kåre, -de to som står der. -Hmm.., sa fyren, jeg er jo ikke så veldig på gutter... så da gjenstår bare du! Fyren så fleipete bort på Maiken Janne. Maiken Janne sendte ham et drepende blikk. -Jaja, jeg får ta å hilse på dere, sa fyren. -Petra, sa jeg og rakte fram hånden. -Blablabla (har glemt hva han het), sa fyren. -Charlotte, sa Ane Maple. Faen, tenkte jeg. At ikke jeg hadde kommet på å si et falskt navn! Det er jo det som er halve gøyen med å gå på byn! - Jeg mener jeg heter Camilla, sa jeg. -Å, sa fyren, jeg trodde du sa du het Petra. -Nei, sa Ane Maple, du hørte feil.

På bussen satt meg og Ane Maple bak den stakkars gutten vi hadde skremt ganske mye, og snakket om litt sånn lesbete ting som at vi elsket hverandre, litt golf og at vi skulle kjøpe ny leilighet på Nattandsfjellet sammen. Jeg vet ikke hva det er, men når jeg har drukket får jeg en helt enorm trang til å fortelle ting som ikke er 100 % sant. Spesielt er jeg god til å komme med forklaringer på ting jeg egentlig ikke vet. Som f.eks. hva vingene til en flue består av eller hvorfor vennene mine har de meningene de har. 

En kveld for leeenge siden på kjelleren skulle jeg forklare hvorfor Ane Maple hater tatoveringer: "En gang for lenge siden haiket meg og Ane Maple med et mobilt tatovering-og piercingstudio fra schleswig holstein. Der holdt vi en vanvittig fest og jeg våknet opp med en brasiliansk piercing, ja, du vet sånn pinne gjennom huden mellom øyenbrynene, mens Ane Maple våknet med en så cheesy tatovering at den ville blitt sensurert på pornofilm. Hun fikk den heldigvis fjernet med laser senere, men siden den gang har hun vært en ihugga motstander av sånt."

En annen gang gikk jeg rundt og så at meg og Ane Maple var så skeptisk til religion fordi vi hadde hatt en tøff tid på en katolsk jenteskole når vi var små, og at vi en gang stakk av på nonnene sine løpehjul.

En gang hang jeg på sangeren sammen med en gjeng gutter fra pirum. For de som ikke vet det er pirum et dra-meg-baklengs-inn-i-fuglekassa-super-dyktig guttekor. Etter litt (eller ganske mye) masing fra meg stemte de opp med en sang. Det var fantastisk fint å høre på. Uheldigvis ville de at jeg skulle synge noe også. Og bare sånn for å ha sagt det, når jeg synger høres jeg ut som en ødelagt spilledåse. -Øhm... jeg kan ikke synge sa jeg, jeg kan bare plystre (STOR løgn, jeg kan ikke plystre heller) -Kom igjen og plystre da, sa de. Fuck. Hvorfor i all verden så jeg ikke det komme?  Jeg er så utrolig kort-tenkt når jeg drikker. Jeg skal skåne alle de som eventuelt skulle gidde å lese bloggen fra den pinlige fortsettelsen av historien da jeg faktisk forsøkte å plystre.

Så, til poenget, å lyge når du drikker er ikke bra. Bare litt morsomt. Og av og til bra, når det gjør at du vinner diskusjoner, eller får deg til å framstå mer interessant. Men bortsett fra det er det ikke bra, men kanskje ikke helt dumt heller... Gudene vet hva jeg egentlig tenkte når jeg begynte å skrive dette blogginnlegget. Hvis du er en av de som alltid leser siste linje først så HOPP OVER DETTE INNLEGGET. Jeg vet ikke helt hva det handler om, egentlig.

Hadde visst litt kort skjørt den kvelden. Det var dumt å demonstrere at jeg er flink til å stå i bro :(