... for den sto faktisk på en hylle på en liten cafe på Danmarksplass som heter Bien. Noda, Nilla og meg møttes nemlig for å preike litt en gang i forrige uke, og vi bestemte oss for å møtes klokken ti på Bien. Jeg var som vanlig litt sent ute: -Men men, 7 minutter fra eller til er det ingen som merker, tenkte jeg, (standard tanke for meg når jeg skal noe) da bussen passerte Peppes Pizza på vei til Danmarksplass. Eneste problem var at dette var det ENESTE busstoppet på Danmarksplass! Jeg slapp ut et skjelvende lite hyl da bussen suste forbi gamle forum kino og over broen til sentrum, omtrent sånn som dette "nghyyiiiiiieh!". Stopp nå! tenkte jeg hele tiden, men den dumme bussen stoppet ikke før på bystasjonen. Nilla kom også forsent, så stakkars Noda satt alene til kl halv 11 og ventet. Da jeg kom tilbake hadde hun til og med vært på Rema og kjøpt seg noen “Snack A Jakcs”, som hun sto utenfor utestedet og tygde på mens hun hadde et fortapt utrykk i ansiktet. Noda ser nemlig aldri sint ut, hun ser på det verste litt trassig ut. Da kan hun ha et litt sånn: "Jeg vil OGSÅ ha is!"-uttrykk, men fullt så ille var det ikke nå. Først kl 11 kom Nilla valsende inn døren. Da hadde meg og Noda sittet en stund og blitt beglodd av noen meget eldre herrer.
Det var først når Nilla hadde kommet og vi hadde diskutert oss gjennom svært viktige temaer som "Hvor mange i Bergen tror vi heter Magdalon" og "Sex er best når en egentlig ikke bør ha det", at vi så den merkelige lille minimalistiske skulpturen som sto i hyllen ved siden av oss. -G-U-L-L-R-UTEN, leste jeg. -Gullruten, leste Nilla. -Det var det jeg sa, sa jeg. Jeg løftet den opp, klemte den til brystet og så rundt meg i lokale, -Tusen takk, tusen takk! tenkte jeg, og så for meg en fullstappet sal. Sånn føles det altså å motta gullruten. De eldre herrene klarte ikke å holde seg lenger og kom bort for å øse av sin viten. -Den gullruten fikk Atle Antonsen for beste humorprogram, sa en som hadde rosa skjorte. Atle Antonsen var visst kompis med de som eide cafeen. -Oi, sa jeg, -jeg har tatt på Atle Antonsens gullrute...-Nå kan du krysse det av på listen av ting å gjøre før du dør, sa Nilla. -Det neste blir å ta på Atle selv, sa Noda. -Jah... sa jeg, -men så langt kommer jeg nok aldri. -JNoda, sa Nilla, -aldri gi opp, en dag vil du nok klare å ta på Atle Antonsen skal du se, det er viktig å ha store ambisjoner.
De gamle herrene kom dragene med flere ting de ville vise oss, bl.a. et bilde av Danmarksplass slik arkitekten Ole Landmark hadde foreslått det på 30-tallet. Vi kom med masse rare kommentarer, fordi vi alle prøvde å høres intellektuelle ut. Uten hell. Men den gamle herren var særdeles opptatt av Noda og bet seg ikke merke i alt det teite vi sa. Det kom fram at vi studerte og han spurte hva vi studerte: -Byggingeniør, sa jeg. -Mariningeniør, så Nilla. -...marinbiologi, sa Noda litt nølende. -Åååå marinbiologi, sa herren, -så spennende, da liker du vel naturfag og sånn. -Ja, sa Noda. -Ja, det er gøy, sa den eldre herren litt betatt. -Jah... sa Noda. Stillhet. -Såh, hva heter dere, spurte han høflig. Etter vi hadde presentert oss kom det noen fler eldre herrer bort og fortalte at de syntes det var så gøy å se nye unge ansikter på Bien. -Er du oppkalt etter Krogh sin Noda, Noda? spurte den samme fyren som hadde snakket med oss hele tiden. -Øh, jeg er oppkalt etter mormoren min(eller en annen slektning, husker ikke helt hva det var Noda sa her). -Men hun kan mine litt om Noda Lasson, sa jeg -for hun er litt bohemsk av seg, hvert fall i klesstilen av og til. -Tja.. sa den eldre herren -såh, Noda har du hørt om...(laaaang historie om dyptvannsdyr). -Det har jeg!, sa jeg. Åja, sa den eldre herren litt brydd. Imellomtiden satt Nilla og snakket med en mann om fioliner (!?!). Hun trakk et lettelses sukk når vi bestemte oss for å gå. Vi sa alle høflig “hade bra” og konkluderte med at vi også skulle gå på bar til vi blir gamle.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar