Sang jeg “I am titaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaniuuh-uh-uh-uh-uh-uh-um!” mens jeg balansert på alle kanter som det var mulig å finne. Ane Maple liker ikke David Guetta (det gjør egentlig ikke jeg heller), og har STORE problemer med å innrømme at “Titanium” er kul, men jeg VET at hun snikdigger den! Mens låta skurret ut fra den overbelastede telefonen min, danset jeg hele vegen hjem og var lykkelig! Det eneste som ødelagte var kjæresten min André Fagwærk, som gikk ved siden av og så ut som han kunne falle om hvert øyeblikk av akutt flauhet. Det er ca. den 18. mest irriterende tingen jeg vet, det at folk nekter å være med på moroa! Den 17. mest irriterende tingen jeg vet er når folk tror ting som er teit er kjempegøy når de er full. JEG gjør bare gøye ting når jeg er full, og det forbauser meg stadig hvor utrolig klossete og malplasserte andre er i fylla.
Et godt eksempel på det er Datarock-konserten jeg var på for ca. et år siden (eller et halvt år... Eller kanskje var det 8 måneder?). For å vise hvor godt jeg taklet alkohol begynte jeg på vei fra vorset og til samfundet å prøve å dra i gang litt intellektuelle og dype samtaler, men det var det INGEN som ble med på. Min gode venn Helga bare lo overbærende, og jeg måtte konkludere med at alle var for full til å følge med. Det var en ganske morsom kveld, faktisk! Jeg sier kveld for når konserten begynte å gå inn i de sene nattetimer, begynt rare ting å skje. Det første som skjedde var at skoene mine med de 8 cm syltynne hælene, fullstendig sluttet å samarbeide. Jeg snublet og datt ned trappene, og da jeg prøvde å reise meg, datt jeg faen meg litt til! Da ga jeg opp og satt meg ned i trappen. Etter en stund så jeg at jeg hadde falt fra alle vennene mine som satt lenger oppe i trappen, så jeg bestemte meg like godt for å prøve å komme helt frem for digge konserten.
Jeg har en tendens til å miste fokus når jeg gjør noe, f.eks hender det ofte at jeg bare stopper for jeg har fullstendig glemt hva det var jeg egentlig skulle. Det er derfor jeg ikke jogger, for jeg bare glemmer å bevege beina, og så blir jeg stående og le av noe noen så dagen før, sånn i ca. 10 min. Uansett... jeg har en tendens til å miste fokus, så derfor sa jeg til meg selv på datarock-konserten “Beveg deg mot scenen, mot mannen med mikrofonen!” . Da jeg var halvveis til scenen tenkte jeg bare “ Mannen med mikrofonen!” og plutselig kastet noen en hel øl på meg og en jente. Vi hylte, før vi knakk sammen av latter! Derfra bar ferden videre mot scenen. Da jeg var kommet helt frem kom vokalisten ned til publikum og holdt mikrofonen over publikum (noe som var litt rart igrunn, for jeg kan egentlig ikke huske at det var noe musikk, men jeg synes å erindre at det så ut som folk sang likevel). I det øyeblikk tenkte jeg bare “Mikrofonen, ta mikrofonen!” Jeg strakte hendene ut og grep tak, og kjente fingrene rundt den svarte plastsylinderen og et par andre fingre som ikke var mine. Nå kan det diskuteres hvilken form et mikrofonhåndtak/skaft har, det er kanskje ikke en sylinder, er det en kjegle kanskje? Uansett... Idet jeg grep mikrofonen så jeg et øyeblikk inn i noen svarte solbriller og et angstfylt ansikt ikledd en rosa plysj hette. Jeg skulle akkurat til å løpe avgårde med mikrofonen, men jeg tenkte “Dette må være feil...”. Jeg slapp mikrofonen (jeg holdt den bare i et nanosekund.. eller maks to vanlige sekunder). Jeg gikk bakover i mengden men plutselig hang skoen igjen! Den hang fast i mattene på gulvet! Ute av stand til å flytte meg sto jeg bom fast. Jeg prøvde å bøye meg og rikke skoen løs, men det var altfor slitsomt.
Da jeg reise meg igjen sto vakten og en masse bekymrete gutter å så på meg. Så skjønte jeg at de trodde jeg hadde besvimt. Ha ha ha! Det var moro! Glad i oppmerksomhet som jeg er, gjorde jeg det et par ganger til før jeg ble lei. Deretter var konserten over, og på kort tid, ikke mange nanosekunder, så var storsalen nesten tom. Wow! Hvordan skjedde det? Alle hadde tydeligvis blitt superraske! Plutselig var det noen som pekte på meg og lo. “Se, SE! Se, så svett hun der er”, sa de. Og når jeg kjente etter var jeg klissvåt i hele håret. Det luktet øl. “Det var en slitsom konsert”, sa jeg unnskyldende. Jeg lurte på om jeg virkelig var så svett, så jeg gikk til toalettet for å se meg i speilet. Jeg stirret på speilflaten en stund før jeg slapp ut et urhyl, da jeg skjønte at det rødsprengte klissvåte trollet som stirret tilbake var meg selv. Da gikk jeg hjem. Dagen etter snakket meg og Ane Maple om gårsdagen, og da påsto hun at jeg hadde snakket snøvlete på vei til samfundet. Jeg prøvde å forklare at det gjorde jeg ikke, tvert imot diskuterte jeg noe (husker ikke hva...) veldig intelligent noe. Hun kjøpte den ikke og jeg måtte bare konkludere med at hun var for full til å høre noe den kvelden.
Jeg har en tendens til å miste fokus når jeg gjør noe, f.eks hender det ofte at jeg bare stopper for jeg har fullstendig glemt hva det var jeg egentlig skulle. Det er derfor jeg ikke jogger, for jeg bare glemmer å bevege beina, og så blir jeg stående og le av noe noen så dagen før, sånn i ca. 10 min. Uansett... jeg har en tendens til å miste fokus, så derfor sa jeg til meg selv på datarock-konserten “Beveg deg mot scenen, mot mannen med mikrofonen!” . Da jeg var halvveis til scenen tenkte jeg bare “ Mannen med mikrofonen!” og plutselig kastet noen en hel øl på meg og en jente. Vi hylte, før vi knakk sammen av latter! Derfra bar ferden videre mot scenen. Da jeg var kommet helt frem kom vokalisten ned til publikum og holdt mikrofonen over publikum (noe som var litt rart igrunn, for jeg kan egentlig ikke huske at det var noe musikk, men jeg synes å erindre at det så ut som folk sang likevel). I det øyeblikk tenkte jeg bare “Mikrofonen, ta mikrofonen!” Jeg strakte hendene ut og grep tak, og kjente fingrene rundt den svarte plastsylinderen og et par andre fingre som ikke var mine. Nå kan det diskuteres hvilken form et mikrofonhåndtak/skaft har, det er kanskje ikke en sylinder, er det en kjegle kanskje? Uansett... Idet jeg grep mikrofonen så jeg et øyeblikk inn i noen svarte solbriller og et angstfylt ansikt ikledd en rosa plysj hette. Jeg skulle akkurat til å løpe avgårde med mikrofonen, men jeg tenkte “Dette må være feil...”. Jeg slapp mikrofonen (jeg holdt den bare i et nanosekund.. eller maks to vanlige sekunder). Jeg gikk bakover i mengden men plutselig hang skoen igjen! Den hang fast i mattene på gulvet! Ute av stand til å flytte meg sto jeg bom fast. Jeg prøvde å bøye meg og rikke skoen løs, men det var altfor slitsomt.
Da jeg reise meg igjen sto vakten og en masse bekymrete gutter å så på meg. Så skjønte jeg at de trodde jeg hadde besvimt. Ha ha ha! Det var moro! Glad i oppmerksomhet som jeg er, gjorde jeg det et par ganger til før jeg ble lei. Deretter var konserten over, og på kort tid, ikke mange nanosekunder, så var storsalen nesten tom. Wow! Hvordan skjedde det? Alle hadde tydeligvis blitt superraske! Plutselig var det noen som pekte på meg og lo. “Se, SE! Se, så svett hun der er”, sa de. Og når jeg kjente etter var jeg klissvåt i hele håret. Det luktet øl. “Det var en slitsom konsert”, sa jeg unnskyldende. Jeg lurte på om jeg virkelig var så svett, så jeg gikk til toalettet for å se meg i speilet. Jeg stirret på speilflaten en stund før jeg slapp ut et urhyl, da jeg skjønte at det rødsprengte klissvåte trollet som stirret tilbake var meg selv. Da gikk jeg hjem. Dagen etter snakket meg og Ane Maple om gårsdagen, og da påsto hun at jeg hadde snakket snøvlete på vei til samfundet. Jeg prøvde å forklare at det gjorde jeg ikke, tvert imot diskuterte jeg noe (husker ikke hva...) veldig intelligent noe. Hun kjøpte den ikke og jeg måtte bare konkludere med at hun var for full til å høre noe den kvelden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar