Mormonerne & meg

På vei hjem fra zumba på fredager møter jeg ALLTID på et par med litt småirriterende mormonere ute etter å spre budskapet sitt. Jeg er veldig fascinert av folk som tror at andre folk kjøper det de sier bare fordi det de sier står i en bok. Jeg har ingen problemer med at folk har hatt en slags personlig oppvåking eller noe i den duren som får dem til å innse at ting som vanligvis strider mot all logikk, f.eks at personer med vinger har kommet og levert leveregler og råd til et knippe utvalgte mennesker, faktisk er sant. Skjønt jeg har ikke hatt denne personlige oppvåkingen eller opplevd neon andre former for åpenbaringer, og jeg skjønner i hvert fall ikke hva folk som går rundt på gaten og forteller om religionen sin forventer. Tenker de at jeg kommer til å si: “Åja, en profet som heter Joseph Smith har sagt at dette er en hellig skrift og at jeg skal følge alt som står i den! Siden dere, to personer jeg aldri har møtt før i hele mitt liv sier det er sant, ja da må det jo være sant!”? 

Så da de to mormonene stoppet meg og presenterte seg og boken sin spurte jeg “Hvordan vet dere at dere har rett?”. “Eeeeehm, ut av personlig erfaring” sa de. “Hør her” sa jeg, “Jeg respekterer at dere har hatt en personlig erfaring, men jeg kan dessverre ikke basere mitt verdensyn på to fremmedes personlige erfaringer”. HA! Svar på det, tenkte jeg. “Nei, det vil vi ikke heller, vi vil bare gi deg denne boken også kan du gjøre dine egne erfaringer.” Faen! Som den beinharde agnostikeren jeg er kunne jeg ikke si noe imot dette uten å være en hykler. Så da endte jeg opp med Mormons bok. Jeg tenkte jeg skulle lese den bare for å kunne si meg uenig..

Den begynte sånn: “Mormons bok, en beretning skrevet ved Mormons hånd på plater tatt fra Nephis plater. Dette er således en forkortelse av Nephis folks opptegnelser.... ZZZZZZZZ” Og før jeg visste ordet av det var jeg i dyp søvn. André prøvde også å lese den, og nedenfor er et bilde av resultatet.